Akkurat når man trodde at sosiale medier skulle skille makedsføringsklinten fra hveten, viste Facebook seg fra sin hittil dårligste side.

Året 2012 var et år mange knyttet store forventninger til, særlig i min bransje, der vi er svært og inderlig opptatte av utviklingen innen sosiale medier. Knapt noe mediefenomen har på så kort tid fått så mye oppmerksomhet – uten samtidig å kunne vise til mye håndfaste resultater. Men på bare få år har man sett en stor endring i folks brukervaner på nettet fra push til pull, og dette kombinert med at nettet tar en stadig større del av medietiden til en gjennomsnittlig nordmann har fått både medier, kommersielle aktører, kommunikasjonsbransjen og hele befolkningen til å ta en eneste kollektiv bølge. 2012 sto i de sosiale medienes tegn.

Så var det kanskje heller ikke så overraskende at det var en gammel medieringrev i form av Paal Fure som skulle helle kaldt vann i årene til en ellers entusiastisk og til dels nyfrelst forsamling på Social Media Days i starten av fjoråret. Paal snakket – som den media- og tallmannen han er – om harde begreper som mediavalutaer, salg og ROI. Smak på den. ROI.

Som den kloke mannen Paal er visste han at tiden for lengst var overmoden for å snakke om verdiskapning – og måling – i sosiale medier. Paal har sett et par medierevolusjoner komme tidligere, og både kommersiell TV og den første nettrevolusjonen var kjennetegnet av en tidlig skepsis til å sette tall på verdien av de pengene som ble lagt inn i kanalene. Argumentene rundt heller vage begreper som ”merkevarebygging”, ”langsiktighet”, ”bygge målgruppe” er kjente, men like fullt dårlig kamuflert redsel for faktisk å måles på de løsningene man selger.

Måles skulle også Facebook i 2012. Etter en relativt katastrofal børsintroduksjon var det viktig å vise at kanalen kunne tjene penger. Og da ikke bare lekepenger som i ”1 like er verdt 2 dollar” eller ”en time brukertid er verdt x antall kroner”, men som i salg av annonseprodukter. For det er jo det Facebook er; en gigantisk nettside med stort potensiale for annonsesalg. Hey, Google har jo klart det, så hvorfor skal ikke Facebook klare det?

Kanskje er det noe i naturen til Facebook som ikke nødvendigvis gjør det like naturlig. For der Google på en relativt naturlig måte klarer å flette inn annonsen for rørleggeren når du søker etter rørlegger, så er Facebook sitt problem at vi ikke søker etter rørleggere på Facebook. Og med alle forsøkene på å bygge kommersielle produkter og tjenester på Facebook, så er brukerne fortsatt uforskammet private på Facebook. Man sjekker ut bilder fra venner, man kommenterer, sender bursdagshilsener og virtuelle hjerter til hverandre. Brukere finner selskaper og merkevarer som har opprettet fanpages, men man sjekker da ut innholdet heller enn det som Facebook tjener penger på – annonsene.

Dette bringer meg tilbake til hva jeg selv var sikker på at skulle være den viktigste lærdommen for sosiale medier i 2012. Man måtte produsere godt innhold for å synes. Tiden var over for å skrike og jalle, dårlige lokkekonkurranser ville være passé i det vi skrev 2013. Vi skulle skille klinten fra hveten og sitte igjen med de som konsistent leverte brukerne sine relevant, godt og engasjerende stoff.

Året som har gått har gitt oss mye av dette – heldigvis. Det er mange flinke folk, både på kundesiden og byråsiden, som har levert gode løsninger – både bra kommunikasjon og spennende kampanjer. Men dessverre har Facebook selv klart å undergrave det som kunne vært et meget godt år i sin jakt etter å tilfredsstille hungrige investorer som ikke lenger er like fornøyde med å sitte med aksjene i verdens største sosiale selskap.

Med utrullingen av ”sponsored stories” sa Mark Zuckerberg at man hadde lansert ”den hellige gral”. Produktet gir alle med en fanpage muligheten til å annonsere i den ellers veldig private nyhetsoppdateringen min – gjennom at noen i mitt nettverk har likt siden, likt et innlegg eller skrevet en kommentar. Med over 700 venner på vennelisten min, er det ikke tvil om at jeg kjenner mange med noen suspekte ”likes” på samvittigheten. Jeg har selvsagt mange av de selv også. Jeg blir dermed eksponert for en hel rekke meningsløse budskap fra selskaper som ikke interesserer meg, og jeg på min side sørger sikkert for at mine venner eksponeres for tilsvarende. Jeg så i nyhetsoppdateringen at min far liker siden Bli Vakker. Jeg tviler, men alt er jo som kjent mulig. I følge Facebook er Idar Vollvik mine venners beste venn, og dermed burde han også være min beste venn. Det hjelper ikke at jeg har trykket vekk annonsene en rekke ganger – jeg må bare tålmodig vente på at Vollvik igjen er tom for penger og ikke kan annonsere mer.

Utfordringen for alle oss som jobber med kommunikasjon, er at et ellers ganske slagferdig medie forvandles til en markedsplass for kuponger, tilbud og dårlige konkurranser. Som med alle andre medier blir brukerne blinde, begynner å skumme i stedet for å lese, før de til slutt går lei og finner seg en annen plass å leke. Noen som vet hvor det ble av Blink-Kjøp katalogen, forresten?

Et nytt år er så vidt i gang, og dette innlegget skrives med et sterkt håp om at det gode skal seire denne gangen. Jeg ønsker å se mer spennende og gode aktiviteter som engasjerer meg, som gjør det umulig å ikke dele og dermed gjør nyhetsoppdateringen på Facebook til noe annet enn en uinteressant rulletekst med blå logo på toppen. Jeg vil se markedsføring som tar tak i det sosiale aspektet, som utnytter de sosiale medienes styrker til det fulle, som lar meg nettverke med folk på en annerledes måte og som gir meg mer innsikt i hva min ”sosiale verden” holder på med. Det krever litt guts og baller for å gjennomføre dette, men er det noe vi har i Norge så er det guts og baller. Jeg er optimist.

Samtidig er vi avhengige av at man tar den sosiale markedsføringen på alvor; innhold er viktigere enn tradisjonell skriking og, tallanalyse er sentralt fordi det gir oss muligheten til å rette budskapet mot mennesker i rett modus og kjennskap til egen målgruppe setter deg i stand til å levere relevante budskap på egnet plass. Vi er også avhengige av at mange aktører slutter med tullete pengebruk på irrelevante annonser, at Facebook håndhever egne regler mer rigid og at vi brukere blir mer selektive i hva vi liker, klikker på og deler. Det er kanskje vel mye å håpe på.

Men som et nyttårsønske er det verdt å drømme seg bort.

Leave a Comment

De siste årene har sosiale medier blitt stadig viktigere også for bedriftene, og selv om vi ofte liker å tro at vi er ”frampå” i Norge, er de største aktørene i verden også de som eksperimenterer mest. Tallene blir servert av Burson-Marsteller.

PR- og kommunikasjonsgiganten Burson-Marsteller har siden 2010 gitt ut sin Global Social Media Check-up, og lanserte denne uken årets tallmateriale, som er samlet inn av BM selv i februar 2012. En imponerende samling tall vurdert fra 100 store globale bedrifter.

Det mest interessante er at man for alvor slår hull i myten om at de store bedriftene er trege, lite opptatte av dialog og ikke interesserte i å dele. De store bedriftene deler i fleng. Se bare på noen av funnene under.

Nesten alle bedriftene (87%) benytter seg av minst én kanal i sosiale medier. Rundt halvparten har allerede opprettet en G+ bedriftsside, og 25% har bedriftsside på Pinterest.

Twitter er den kanalen som skaper størst interaksjon. De fleste bedriftene har mer enn én Twitter-konto, og hver bedrift ble nevnt i snitt 55.970 ganger i løpet av måneden undersøkelsen varte.

Samtidig er Facebook den kanalen der bedriftene samler flest fans. Mens en gjennomsnittlig Twitter-konto (av de 100 undersøkte) har 14.709 følgere, er tilsvarende tall for Facebook 152.646.

YouTube er kanalen som opplever størst vekst. Det var en økning på 39% i tilstedeværelsen siden i fjor, og 79% av bedriftene har nå en egen YouTube kanal. I gjennomsnitt har hver kanal mer enn 2 millioner videovisninger. Store tall!

Full presentasjon kan du se her:

Mer nøkkeltall fra undersøkelsen:

• 74% av bedriftene har en Facebook-side
• 93% av bedriftssidene på Facebook oppdateres ukentlig
• 48% av selskapene er på G+
• 25% av bedriftene er på Pinterest
• Fortune Global 100 selskapene har flere kontoer på hver plattform enn noen sinne med et gjennomsnitt på: 10,1 Twitter-kontoer, 10,4 Facebook-sider, 8,1 YouTube-kanaler, 2,6 G+-sider og 2 Pinterest-kontoer
• Hver bedrift har i gjennomsnitt 6.101 mennesker som ”snakker om de” på Facebook

Du kan lese hele undersøkelsen her.

Leave a Comment

Opplever du noen ganger å søke etter produkter uten å finne relevante lenker til hvor du kan kjøpe de? Jeg har gjort det mange ganger, og nå tar Google grep for å integrere shopping tettere sammen med søk gjennom Google Shopping.

Google har gjort en rekke forsøk på å forbedre mulighetene for å shoppe direkte fra søket, uten helt å knekke koden. Men for en uke siden offentliggjorde de en ny modell for å bedre synligheten fra nettbutikker. Foreløpig kun tilgjengelig i USA, men som med mye annen innovasjon er det nok kun et tidsspørsmål før vi på andre siden av ”dammen” får mulighetene til å teste dette ut.

Konseptet er at ved å koble sammen Merchant-kontoen og Adwords-kontoen kan man få bedre produktinfo inn i søket – altså ikke kun bilder av produktene, men også priser, tilgjengelighet etc. Google sitt argument er at dette bedrer kvaliteten på klikkene, da bruker allerede har mer relevant informasjon om produkt og pris før de klikker.

Som du ser tar annonseformatet en plass som tradisjonelt tilhører Adwords, og de er ganske tydelig sponset.

Sosial shopping har vært et heftig diskutert tema de siste årene, og blir sett på som det som kan revolusjonere netthandel. Foreløpig har det blitt med noen tester med varierende resultater, men om Google knekker koden (og kanskje kobler det med G+-funksjoner), vil vi få muligheten til å se hvordan søk, anbefalinger og annonsering kan spille sammen for å stimulere relevant salg.

Jeg tror dette kan være en viktig kanal, særlig for mindre nettbutikker som ikke nyter godt av et kjent merkenavn. Gjennom relevant plassering direkte i søk kan man konkurrere på pris på en helt annen måte, og for brukerne slipper man å gå omveien om egne prissøkemotorer som for eksempel Kelkoo.

Tror du denne løsningen vil revolusjonere netthandel?

Leave a Comment

Pinterest – det store fenomenet innen sosiale medier akkurat nå – fortsetter å vokse. Og med det er det behov for læring om nettverket, noe denne filmen setter søkelys på.

Pinterest er det nettverket som aller raskest vokste til 10 millioner brukere. Hørt det før? Joda, ikke mye tidligere kunne Google annonsere at Google+ var det nettverket som raskest fikk 10 millioner brukere. Hvert eneste nytt nettverk synes å vokse raskere enn det foregående, og det er kanskje ikke så rart når teknologien modnes. Det er som at det gikk raskere å selge den første milliarden mobiltelefoner enn telefoner. Eller TVer som gikk raskere å selge enn radioer. Uansett.

For noen måneder siden skrev jeg litt rundt Pinterest og la ved en god inforgraphic fra MDG Advertising. Nå har de samme folkene (altså MDG) laget en video som viser en del av de samme tallene, spedd på med noen nye og lagt til litt musikk. Videoen viser mange av faktaene på hvor fort Pinterest vokser, hvem som bruker det og hvordan du bruker det. Men i tillegg kommer det noen gode tanker om hvordan du kan få Pinterest til å fungere for deg:

1. Sørg for at det passer – at kundene dine er brukere
2. Legg til en ”Pin It” knapp på relevante steder (blogg, nettside etc.)
3. Bli visuell – øk kvaliteten på bildene på siten din
4. Promoter mer enn produkter – post nyheter og tips og lag variasjon
5. Lær av de store

Pinterest er fortsatt et umodent medie, men jeg overraskes litt over at norske aktører er såpass trege med å ta i bruk en kanal som er velegnet for å dele bilder, driver referral trafikk i større grad enn noen andre kanaler, og som samtidig treffer kvinner i alle aldre. Et selskap som IKEA har mange Pinterest kanaler, men ingen i Norge. Matprat burde vært en klokkeklar aktør på Pinterest – det samme med Plantasjen eller Jotun. Og det hadde vært utrolig kult å sett en tøff kanal fra byggeaktører som Veidekke eller Aker Solutions der de viser frem store byggeprosjekter i form av flotte bilder.

Ønskedrøm – kanskje, men mulighetene ligger der. Har du noen erfaringer med bruk av Pinterest?

Leave a Comment

Alle ønsker å få sin video til å fly, men de aller fleste opplever at innholdet forsvinner i YouTube sin store sky. Så hva er det som avgjør om en video virkelig får luft under vingene?

Jeg har både jobbet med seeding av virale filmer tidligere, og blogget om det her på bloggen. Imidlertid endrer spillerreglene seg hele tiden, etter som mediet blir med modent, mengden publisert film øker og antallet kanaler blir større.

Google har flere ganger skjøvet på lanseringsdagen for en norsk utgave av deres videoportal YouTube, og senest i går kunne Google-sjef Jan Grønbech avkrefte endelig dato for lanseringen. Dette handler om rettigheter, og selv om dette ikke vesentlig forringer en norsk films muligheter til å gå viralt, så mister man den lokale startsiden med fokus på norske filmer og prosjekter.

Det finnes også andre viktige videokanaler, men så lenge YouTube står for en overveiende del av videovisningene på nettet, blir dette kanalen alle må forholde seg til om man ønsker å lage en viral suksess.

Uansett norsk YouTube eller ikke, det å komme gjennom nåløyet på de store filmkanalene blir stadig viktigere. Jeg har selv opplevd å lage YouTube-suksesser, blant annet med Earth Hour-filmen ”Houston you have a problem”, som gjennom en hektisk uke sanket rundt 100.000 visninger over hele verden (den var for eksempel den mest sette filmen innen Entertainment i Brasil en dag, noe som var ekstremt tilfredsstillende!).

YouTube´s Trend Manager, Kevin Allocca, løftet tidligere litt på sløret rundt hva som får en film til å fly på YouTube i et foredrag for TED. Han viste til flere eksempler, og det er spennende å se hvordan nettopp disse har klart å bryte gjennom ”clusteret” av film som ligger ute på YouTube, og dermed stå frem. Han bryter dette ned i tre faktorer:

1. Tastemakers: filmene trenger støtte fra noen som får de til å fly. Han viser til eksempler der kjendiser, mediepersonligheter eller mennesker med store nettverk støtter filmene og dermed sørger for spredning.
2. Participation: filmer som tar av bygger i stor grad på at folk bidrar selv, lager ”spoofs” eller egne versjoner. Nyancat filmene er ett eksempel, vi kan også trekke frem VWs ”The Force”, som satte i gang mye kreativitet hos seerne.
3. Unexpectedness: som vi er klar over, bør en film inneholde noe totalt uventet for at den skal spre seg. Det å oppnå store seertall har mye å gjøre med om jeg som bruker ønsker å dele dette videre i nettverk, og det gjør jeg lettere om jeg vet at jeg overrasker den jeg deler med.

Hele filmen med Alloccas foredrag kan du se her:

Alloccas foredrag er interessant på flere måter. Det finnes ”tastemakers” i Norge, selv om ingen har den internasjonale påvirkningskraften som amerikanske kjendiser og mediepersonligheter har. Betyr dette at norske aktører må jobbe annerledes enn de internasjonale, eller må man kun tilpasse seg lavere visningstall? Jeg tror det siste er tilfelle, og at man må tilpasse det med større bruk av lokale personligheter med store nettverk.

Leave a Comment

Noen ganger knuses myten om at de største også er de tregeste.

Dagens morsomme infographic er levert fra Go-Gulf.com som har satt sammen tall fra flere analyseselskaper som omhandler de 500 største bedriftene i USA (Fortune 500), og hvor aktive de er i forskjellige sosiale kanaler.

Rent bortsett fra at jeg fortsatt overraskes over hvor få bedrifter som føler et behov for å dele kunnskap gjennom en blogg, er det slående å se at jo større bedriftene er, jo mer aktive er de – egentlig ikke i seg selv sjokkerende, men man har ofte lett for å tenke på de aller største bedriftene er trege og tungrodde (og jeg er klar over at selv nummer 500 på denne listen er et gigantisk selskap i norsk målestokk).

Tror du at et selskaps aktivitet i sosiale medier har en betydning for om de vil lykkes eller ikke?

Leave a Comment

Ambient social media var et av hype-ordene på South by SouthWest-konferansen i Austin tidligere i mars, men hva er det egentlig snakk om? En ny ”fad” eller et fenomen som vil endre hvordan vi snakker med hverandre?

Hvis du trodde at vokabularet var ferdig utbygget med kjennskap til mikroblogger, sosiale medier eller check-in tjenester, etter å ha logget deg på Path, Pinterest og Twitter – think again. Ambient social media er en viktig trend som vil berøre oss alle.

Highlight ble på en måte den eneste appen som sto igjen etter SxSW som folk snakket om. Det er ikke så unaturlig, da det var den eneste nye appen mange mennesker benyttes seg av denne uken i Texas. Highlight er kort fortalt en mobilapp som forteller deg om mennesker i nærheten som du har felles interesser eller venner (kontakter) med. Teorien er at denne informasjonen skal kunne koble sammen deg med andre mennesker som du har mye til felles med.

Nysgjerrig som jeg er, lastet jeg ned Highlight noen uker før SxSW og testet det ut i Oslo. Skuffelsen var stor, og appen ble fort glemt. Helt til jeg landet i Austin og skrudde på telefonen, faktisk. Da tikket det inn Highlight-meldinger om mennesker med felles interesser eller venner, og jeg møtte faktisk en skotte med norske aner som jeg tross alt delte mange interesser med.

Disse Highlightene er basert på felles interesser utfra ”likes” på Facebook eller felles venner på Facebook eller kontakter på Twitter. Du kan i tillegg ”Highlighte” folk på Highlight, slik at de blir mer synlig for omverdenen. Nesten som å gi folk en ”like” eller en ”kudos”.

Foreløpig er Highlight en leke-app for oss tekno-geeks som liker å teste ut det siste innen teknologi og sosiale apps. De viktigste begrensningene ved Highlight er åpenbare:

-       appen er kun bygget på ”likes” på Facebook, og det at jeg liker Coca-Cola og du det samme, betyr ikke nødvendigvis at vi har så mye annet til felles
-       det er ingen sammensetning av kontekstuell informasjon som forteller mer om mennesket enn bare hva frittstående ”likes” forteller
-       de store massene har en høy terskel for å ta i bruk en ny tjeneste, slik at Highlight vil ha problemer med å gå mainstream, akkurat som Foursquare

Når Highlight likevel er interessant, er dette fordi den tar i bruk en viktig teknologi vi må forholde oss til i fremtiden, nemlig kontekstuell data. Dette omhandler muligheten til å behandle all den dataen vi legger igjen på andre sosiale nettverk som Facebook og Twitter, i form av hva vi liker, hvem vi snakker med og hva vi snakker om. Når man kobler dette med geolokasjon og andre mennesker, får man noe veldig kraftfullt som forteller oss hvordan vi best mulig kan tilpasse budskap, tips og forslag.

Slike tjenester vi ser i dag, er naturlig nok i en testfase, og for å ikke lure oss selv: dette vil ikke slå an før det integreres i etablerte tjenester som Facebook, Twitter eller Linkedin. Men jeg kan love at innen to år er gått, vil disse tjenestene være på plass i disse nettverkene, og bidra til at annonsører kan kjøpe enda smartere annonseprodukter, du kan finne potensielle venner lettere og de store nettverkene vil sitte på enda mer data om oss mennesker. Skremmende? Kanskje det, men dette er veien fremtiden tar.

På veien mot dette vil tjenestene bli mye smartere og lese oss som mennesker på en bedre måte. Den vil tolke våre drømmer, aspirasjoner, ønsker, preferanser og nettverk på en måte som gir ganske komplette bilder av hvem vi er og hvilke mennesker og produkter vi passer med.

Per i dag er det få muligheter til å teste ut tjenester som Highlight kommersielt, men det er ingen grunn til ikke å teste det ut som privatperson. Selskaper som SAS og KLM tester ut et vidt spekter av sosiale tjenester og ny teknologi, og selv om hver eneste tjeneste ikke selger flere billetter for de, så selger de i hvert fall ikke mindre billetter ved å bruke disse tjenestene. Og på veien tar de med seg masse nyttig lærdom om både kundene og salgsprosessene sine, kunnskap konkurrentene må løpe etter de for å tilegne seg på et senere tidspunkt.

Leave a Comment

South by Southwest-konferansen (SxSW) er fordøyd, og som mange andre norske SX-ere behøvde jeg litt tid for å fordøye inntrykkene fra verdens største møteplass for oss som jobber med digitale medier. Hva er så det viktigste vi har tatt med oss hjem?

Først må det sies: jeg tror ikke man kan trekke ut én ting, en kunnskap, ett tema eller ett fokusområde fra årets festival i Austin. Til det var spredningen for stor, tematikken for kompleks og mye av det som kom for spesialisert i mange retninger.

Noe av dette kan man lese ut av de blogginnleggene som er kommet fra norske deltakere i etterkant av seminaret – alle har opplevd forskjellige ting under denne uken. Du kan lese mer fra Ole Emil Johnsen, Sindre Holme, Fredrik Johnsen, Erik Eskedal, Christian Brosstad, Nina Hareide-Larsen, Marianne Otterdahl-Møller og Anders Hofseth. Flere er det sikkert også, men dere får ha meg unnskyldt for at jeg ikke fant dere i et raskt søk

For å gi et eksempel, så møtte jeg en del norske utviklere i Texas denne uken. De som jobbet front-end hadde full uke med seminarer skreddersydd for de. De back-end folka jeg møtte hadde fullt program med seminarer for sitt fagfelt. Jeg var sammen med en del andre rådgivere og hadde fullt program for oss. Til tider så jeg gjennom Twitter-feeden vi norske holdt i gang, og det kan der se ut som vi har diskutert, hørt og lært forskjellige ting. Og med nesten 3.000 sesjoner på gang, er ikke det rart!

Hvilke to hovedpunkter sitter jeg så igjen med etter seminaret?

1. Sosiale medier har modnet som kanal

Vi lever ikke lenger i en boble der kanalene eller teknologien lever sitt eget liv. Ny teknologi er tatt opp i eksisterende kanaler, og det er et skrikende behov for å se sammenhengene mellom disse og ”gamle” kanaler som TV, aviser og utendørs. Det er også et behov for å bruke ny teknologi i form av bedret CRM (eller VRM som det nå så populært kalles).

Det interessante med dette aspektet er at med en sterkere modenhet, kommer et behov for å være ansvarlig. Det var mye snakk om hvordan vår bransje kan bidra til større deltakelse fra samfunnet, et samfunn som (i hvert fall i USA) er fragmentert, og der en stor gruppe står igjen på perrongen når det teknologiske toget går.

I det hele tatt ble mye av konferansen preget av at det er valg i USA til høsten, og vi så dette blant annet med samtalen mellom Napster-, Plaxo- og Facebook-gründer Sean Parker og Al Gore. De snakket om ansvaret man har for å engasjere mennesker, særlig for å senke kostnadene ved å stille til valg. Parker sa det treffende: ”Money is just a proxy for a vote”. Skremmende å høre det så direkte, men jeg tok med mye læring i forhold til politiske aktører som skal stile til valg i Norge neste høst.

Code for America er en organisasjon som jobber for å få utviklere til å utvikle for staten, og de brukte store deler av en keynote på å snakke om hvordan teknologi kan brukes for å få folk i lokalsamfunnene opp av stolene, og inn i et engasjement for sitt eget samfunn. Interessante tanker, og en viktig oppfordring til alle oss i salen: en jobb i det offentlige er viktig for «the greater good» og for samfunnet rundt oss. Utfordringene er enorme for de store offentlige institusjonene, og fremtidens informasjonsbehov setter store krav til myndighetene i forhold til å lage brukervennlige løsninger som apps, tilstedeværelse i sosiale kanaler eller rett og slett bare med gode systemer for å styre behovene innbyggerne i en by eller et land har.

2. Teknologien er her, la oss bruke den!

Tidligere år har deltakerne på SxSWi reist hjem med én ny kanal eller ett nytt bruksfelt som alle har snakket om. Det har vært lansering av Twitter, Foursquare eller Instagram. Årets konferanse hadde ikke denne ene appen eller nettverket, det nærmeste man kom var kanskje appen Highlight som ble en slags buzz-app.

Et gjennomgangstema var nettopp at vi allerede har all tilgjengelig teknologi, men at vi mangler tjenestene som gjør det enkelt og gir forbedring i hverdagen til folk. Vi samler inn store mengder data om folk, både når det gjelder lokasjon, preferanser og kontekst. Utfordringen er derfor å sette dette sammen, både i software og device-sammenheng, slik at folk oppfatter det som enkelt og positivt å bruke det. Myriam Joire fra Engadget ble spurt om hva hennes ønske-device var, og hun svarte ” En gadget som bare ved at jeg tar på den skjønner at det er meg, vet hva jeg liker og gir meg den informasjonen jeg ønsker”.

Tjenesten Highlight tar opp i seg noe av dette – de ambiente tjenestene som bare går i bakgrunnen – og selv om jeg er usikker på om akkurat denne tjenesten er den som slår gjennom kommersielt, så er det liten tvil om at disse tjenestene vil bli en sentral del av bruken av ”big data” i fremtiden – så lenge mobilprodusentene klarer å bedre batteritiden på telefonene vi bruker.

Når dette er sagt, er det mye mer enn to ting å lære på SxSWi, og det har vært fantastisk inspirerende. Disse to punktene er imidlertid de viktigste samlepunktene, for av det jeg hørte mye dreide seg om hvordan man kan pare all den teknologien vi sitter på med brukervennlige tjenester og funksjoner som folk vil ta i bruk.

Takk til alle de jeg reiste sammen med for å gjøre en utrolig bra konferanse enda bedre. Neste år!

Leave a Comment

Få selskaper har fått mer juling enn United Airlines. Terrorisert, mobbet, ledd av og nesten konkurs. Men United har lært en viktig lekse og reist seg fra asken. Imidlertid stiller jeg spørsmålstegn ved om vi andre har skjønt det, noen timer etter at South by SouthWest-konferansen er over.

Fem fantastiske konferansedager er over, og akkurat nå sitter jeg på Newark, rimelig burgermett, og venter på neste fly til Oslo. Reisen fra Austin ga meg noen timer til å reflektere over festivalen som helhet, og det var faktisk United som satte meg på sporet.

United har hatt noen forferdelig siste år. Først ble United 93 kapret 11. september 2001, med tragisk utfall. Etter dette opplevde United noen tøffe år (som resten av flybransjen gjorde), inntil vondt gikk til verre i den mye omtalte ”United Breaks Giutars”-saken. For dere som ikke kjenner til saken, under ligger videoen som har blitt et kroneksempel på forbrukernes nye makt, og som tvang flykjempen til å innføre en radikalt bedret kundeservice. Blant annet måtte de lære seg til å lytte på kundene sine.

Og lytte har de gjort. Da jeg var på vei inn på flyet sto det en gitar i en Taylor gitarbag som skulle med på flyet. Baggen var nitidig merket ”Special Handling”, og var for meg et sterkt symbol på at selv ikke de største selskapene lever i en boble der kunden er uviktig og tidligere praksis for evig er loven. United måtte gjøre noe etter gitar-tabben, og dette er ett av grepene de har tatt. De tar bedre vare på gitarene til folk.

Den forvandlingen som har skjedd med United er på mange måter et godt symbol for den nye verdenen. Brian Solis har både snakket og skrevet om at ”business as usual” er over. Kundene har fått en stemme, og teknologien har gjort det mulig for de å bli hørt. Vi kan aldri gå tilbake til den tiden da selskaper snakker enveis til kundene sine igjen, den som har fått en stemme vil ikke gi den fra seg. På samme måte kan vi heller ikke forvente at tilgjengelig teknologi som gir nytte til mennesker, kommer til å forsvinne. Forbedres, ja, men ikke forsvinne.

I Austin under SXSW har det vært mye snakk om nettopp dette. Et av de temaenesom gikk igjen var dette med bruk av lokasjonsdata kombinert med kontekstuell informasjon. Det betyr i korttekst at når jeg bruker en slik app, har den tilgang til både hvor jeg er, hvem jeg kjenner og hva jeg liker. Dette gir selvsagt noen unike muligheter for å sende meg den infoen jeg etterspør. Jeg kan få tips og tilbud pushet inn på en mobil terminal, noe som gjør at budskapene i mindre grad (bør) oppfattes som spam. Det er fortsatt en vei å gå i forhold til at appene ”leser” alle preferansene dine korrekt, men vi kommer dit.

Et annet viktig tema på SXSW har vært å se teknologi og sosiale medier i en større kontekst. Ingen av fagfeltene er isolerte eller adskilte, og fungerer i samspill med en hel rekke andre felter. For å gjøre suksess i sosiale medier må man ha kunnskap om både andre mediekanaler, andre kommunikasjonsmekanikker og andre plattformer. På samme måte må en hver som utvikler tradisjonell markedskommunikasjon eller PR har kompetanse om hvordan sosiale medier fungerer for å gjøre en god jobb.

Disse to temaene er spennende å se, og det kanskje sterkeste inntrykket jeg tar med meg hjem fra Texas er at bransjen begynner å modnes. Man ser et behov for å samarbeide med andre, bygge tettere og sterkere bånd med andre plattformer, og man ser et behov for å ta samfunnsansvar. Denne delen av utviklingen liker jeg meget godt. Derfor er det viktig å stille seg et essensielt spørsmål midt oppe i alt dette:

Har vi skjønt det?

Forstår norske reklamerådgivere, PR-rådgivere eller digitalrådgivere hvilken kompleks materie man beveger seg ut i en kanal der folk snakker sammen – der det utveksles meninger, tips og råd, eder og galle og ros og ris i nettverk man ikke har kontroll på? Jeg er usikker på svaret, men frykter at den brede kommunikasjonsfaglige kompetansen er erstattet av spisset kompetanse, agendaer og ”love babies”. Har man laget TV-reklame i 20 år, kan det være vanskelig å forholde seg til du må lage et budskap folk faktisk responderer på. På samme måte kan det være vanskelig for mennesker med spiss sosiale medier-kompetanse å forstå at denne kanalen kun er én av mange som man må forholde seg til for å forstå det store bildet.

Likeledes må man forholde seg til de mulighetene ny teknologi bringer med seg. Hvert eneste år kommer det opp nye muligheter, og selv om det ”beta-konseptet” vi går rundt og bærer i lomma på ingen måte er ferdig vare, så viser det en retning for fremtiden. På samme måte som at folk som har fått en stemme ikke vil gi den tilbake til reklamemakere, så vil heller ikke folk som får tilpasset hverdagen sin gå tilbake til en knotete hverdag der man må svare på de samme valgene hele tiden. Myriam Joire fra Engadget sa det ganske godt da hun ble spurt om hva ”the ultimate gadget” var: ”En gadget som bare ved at jeg tar på den skjønner at det er meg, vet hva jeg liker og gir meg den informasjonen jeg ønsker”.

Jeg tror at det å holde personvern-fanen oppe og tro at dette er en utvikling man kan stoppe, er fånyttes. Folk ønsker seg bedre og mer tilpassede tjenester, og er villige til å ofre deler av det vi kjenner som personvern for dette. I hvert fall på sikt. Personvern vil ta en ny form, der man i større grad velger seg en del tjenester man vil gi bort sensitiv informasjon til, og noen man velger å ikke gi det til. Tillit blir et nøkkelord i dette scenariet, men hvem vet egentlig hvem man kan stole på i dette landskapet? Det er et spørsmål jeg tror de fleste vil slite med å svare på.

Så essensen er at vi må ”skjønne det”, og forstå at teknologi er en levende del av hverdagen, men at teknologien er laget for mennesker – ikke omvendt. Det er i skjæringspunktet mellom nytte og utvikling man finner de beste løsningene, og de har vi sett mange av presentert på SXSW i år.

Leave a Comment

View Video

South by SouthWest er nå avsluttet, og etter en kanonmandag ble tirsdagen et aldri så lite faglig antiklimaks. Men noen bra sesjoner var det, og ikke minst en legendarisk avlutning av sci-fi forfatteren Bruce Sterling. Vi har oppsummert både dagen og de første inntrykkene etter at hele konferansen er gjennomført. Mer fyldig oppsummering kommer senere når alt har satt seg.

Det har vært en fantastisk uke, og jeg har storkost meg sammen med gamle og nye venner fra Norge, og alle de andre jeg har møtt disse dagene. En stor takk går til Fredrik Johnsen, som i egenskap av å være SXSW-veteran har tatt seg av oss på en utmerket måte og hjulpet oss med alle spørsmålene vi måtte ha. Og jeg skal definitivt tilbake neste år!

Leave a Comment